Utterance

1.                  

Promote ye the development of the cities of God and His countries, and glorify Him therein in the joyous accents of His well-favoured ones.  In truth, the hearts of men are edified through the power of the tongue, even as houses and cities are built up by the hand and other means.  We have assigned to every end a means for its accomplishment; avail yourselves thereof, and place your trust and confidence in God, the Omniscient, the All-Wise.

Bahá’u’lláh, The Kitáb-i-Aqdas, paragraph 160

Bidra til å fremme utviklingen av Guds byer og hans land, og lovpris ham der i hans nære yndlingers frydefulle toner. I sannhet, menneskenes hjerter oppbygges ved tungens kraft, likesom hus og byer bygges av hånden og ved andre midler. For ethvert mål har vi fastsatt et middel hvorved det kan oppnås. Benytt dere av det, og sett deres lit og fortrøstning til Gud, den allvitende, den allvise.

عمّروا دیار الله و بلاده ثمّ اذکروه فیها بترنّمات المقرّبین. انّما تعمر القلوب باللّسان کما تعمر البیوت والدّیار بالید و اسباب اخر. قد قدّرنا لکلّ شئی سبباً من عندنا تمسّکوا به و توکّلوا علی الحکیم الخبیر.

2.                  

Open, O people, the city of the human heart with the key of utterance.

Gleanings from the Writings of Bahá’u’lláh, p. 304

Åpne, O folk, menneskehjertets by med dine ytringers nøkkel.

أن افتحوا یا قوم مدائن القلوب بمفاتیح البیان.

3.                  

O My Name!  Utterance must needs possess penetrating power.  For if bereft of this quality it would fail to exert influence.  And this penetrating influence dependeth on the spirit being pure and the heart stainless.  Likewise it needeth moderation, without which the hearer would be unable to bear it, rather he would manifest opposition from the very outset.  And moderation will be obtained by blending utterance with the tokens of divine wisdom which are recorded in the sacred Books and Tablets.  Thus when the essence of  one's utterance is endowed with these two requisites it will prove highly effective and will be the prime factor in transforming the souls of men.  This is the station of supreme victory and celestial dominion.

            Tablets of Bahá’u’lláh, pp 198-199

O mitt navn! En ytring må nødvendigvis ha gjennomslagskraft. For om den er uten denne egenskapen, vil den ikke ha noen innflytelse. Og denne gjennomtrengende innflytelsen avhenger av at ånden er ren og hjertet plettfritt. Den trenger likeledes å modereres, for uten moderasjon ville lytteren være ute av stand til å tåle den, snarere ville han vise motstand helt fra begynnelsen av. Og moderasjon vil oppnås ved å kombinere ytringen med de tegn på guddommelig visdom som er nedtegnet i de hellige bøker og tavler. Således vil ens ytring, når den i sin essens besitter begge disse fornødenheter, vise seg å være høyst virkningsfull og vil være det fremste middel til å forvandle menneskenes sjeler. Dette er stadet for den største seier og for himmelsk herredømme.

يا اسمی! بيان نفوذ ميطلبد چه اگر نافذ نباشد مؤثّر نخواهد بود و نفوذ آن معلّق بانفاس طيّبه و قلوب صافيه بوده و همچنين اعتدال ميطلبد  چه اگر اعتدال نباشد سامع متحمّل نخواهد شد و در اوّل بر اعراض قيام نمايد و اعتدال امتزاج بيانست بحکمت هائی که در زبر و الواح نازل شده و چون جوهر دارای اين دو شیء شد اوست جوهر فاعل که علّت و سبب کليّه است از برای تقليب وجود و اينست مقام نصرت کليّه و غلبه الهيّه.

لوح سيّد مهدی دهجی              

4.                  

Bahá’u’lláh warns us that "the tongue is a smouldering fire, and excess of speech a deadly poison". "Material fire consumeth the body," He says in elaborating the point, "whereas the fire of the tongue devoureth both heart and soul. The force of the former lasteth but for a time, whilst the effects of the latter endureth a century"….

Also relevant to what is said, and how, is when it is said. For speech, as for so many other things, there is a season. Bahá’u’lláh reinforces this understanding by drawing attention to the maxim that, "Not everything that a man knoweth can be disclosed, nor can everything that he can disclose be regarded as timely, nor can every timely utterance be considered as suited to the capacity of those who hear it."

We return to the phenomenal characteristics of speech. Content, volume, style, tact, wisdom, timeliness are among the critical factors in determining the effects of speech for good or evil. Consequently, the friends need ever to be conscious of the significance of this activity which so distinguishes human beings from other forms of life, and they must exercise it judiciously. Their efforts at such discipline will give birth to an etiquette of expression worthy of the approaching maturity of the human race.

Universal House of Justice to the Bahá’ís in the United States, 29 December 1988

Bahá’u’lláh advarer oss om at «tungen er en ulmende ild og overdreven tale en dødelig gift». I en utdypning av dette punktet sier han at «Fysisk ild fortærer legemet, mens tungens ild oppsluker både hjerte og sjel. Den førstes styrke varer bare en tid, mens virkningene av den sistnevnte vedvarer et århundre.»…

Men hensyn til hva som blir sagt, og hvordan, er det også av vesentlig betydning når det blir sagt. For slik som for så mange andre ting er det også en egen tid for å uttale seg. Bahá’u’lláh understreker denne forståelsen ved å henlede oppmerksomheten på leveregelen om at «Ikke alt et menneske vet, kan røpes, heller ikke kan man anse alt det kan røpe for betimelig, ei heller kan enhver betimelig ytring sies å være avpasset tilhørernes evne.»

Vi vender tilbake til de objektive kjennetegn ved tale. Innhold, lydnivå, stil, takt, visdom og riktig tidspunkt er blant de kritiske faktorer for å avgjøre om talens virkninger vil være gode eller onde. Derfor behøver vennene alltid være seg bevisst betydningen av denne aktiviteten, som så sterkt utmerker mennesker fra andre livsformer, og de må utføre den klokt. Deres streben etter en slik disiplin vil gi opphav til en ytringsetikette som er menneskeslektens tilstundende modenhet verdig.

حضرت بهاءالله به ما هشدار می دهند که "زبان ناریست افسرده و کثرت بیان سمّی است هلاک کننده" و در تشریح این نکته می فرمایند که " نار ظاهری اجساد را محترق نماید" و " نار لسان ارواح و افئده را بگدازد. اثر آن نار به ساعتی فانی شود و اثر این نار به قرنی باقی ماند.".....

علاوه بر آنچه ذکر می شود و علاوه بر نحوۀ بیان، وقت ابراز یک مطلب نیز اهمّیّت دارد زیرا برای گفتار، مانند بسیاری از امور دیگر، زمان مناسبی وجود دارد. حضرت بهاءالله این مفهوم را با ذکر این نکته تأکید می فرمایند که" لا کلّ ما یعلم یقال و لا کلّ ما یقال حن وقته و لا کلّ ما حان وقته حضر اهله."

(مضمون بیان: نه هر چه را انسان می داند می توان ابراز نمود و نه هرچه را که بتوان ابراز نمود می توان ذکر آن را بجا و به موقع دانست و نه هر سخنِ به موقعی را می توان مناسب درک کسانی دانست که آن را می شنوند.)

به ویژگی های فوق العادۀ گفتار برگردیم. محتوا، حجم، سبک، ظرافت، حکمت و به موقع بودن از جمله عوامل اساسی در تشخیص اثرات خوب یا بد بیان و گفتار است. در نتیجه، احبّا باید همواره از اهمّیّت گفتار که افراد بشر را از دیگر موجودات زنده متمایز می سازد آگاه بوده و به نحوی معقول و با حکمت ار آن استفاده نمایند. کوشش احبّا در راه کسب چنین انظباطی موجب پیدایش آداب و اصولی در گفتار خواهد شد که شایستۀ فرارسیدن دوران بلوغ بشری است.